Jeg er ikke overrasket. I stressede og støyende situasjoner blir vår evne til å få med oss det som skjer rundt oss sterkt redusert. Faren for å glemme igjen ting mangedobles. Når det nye kort- og kortterminaldesignet krever at brukeren setter fra seg kortet i butikken, ber man nærmest om at det skal bli glemt igjen. Derfor må vi for slike brukssituasjoner designe som om vi var glemske, nærmest kognitivt utviklingshemmede.

Parkeringsautomatene i Trondheim er allerede designet for glemske folk. Med kuppelformet ”tak” er det umulig å legge igjen bilnøkler, mobiltelefon eller lommebok oppå automaten. Dessuten, bruker man kort som betalingsmiddel så stikker man inn og tar ut kortet FØR man velter parkeringslengde. Sjansen for gjenglemt kort eller nøkler er sterkt redusert.

De “gamle” kortterminaler der man drar kortet gjennom en kortleser er nesten designet for kognitivt utviklingshemmede. Bortsett fra at det finnes 4 mulige kombinasjoner man kan dra kortet gjennom leseren på, noe som svært ofte skaper små feilsituasjoner, så er risikoen for å glemme igjen kortet ganske liten fordi designet nærmest krever at brukeren drar med seg kortet.

IKEA forteller at de løste problemet med de nye betalingsterminalene med et lydsignal når kortet hadde stått for lenge i kortleseren. Det førte til litt nedgang i antall gjenglemte kort. Men kilden til problemet er fortsatt ikke borte: brukeren setter fra seg kortet og løper i fra det.

Med stor fare for å komme med en løsning som ikke er teknisk gjennomførbar: En løsning som kan redusere antall gjenglemte kort og som ikke krever nye kort eller nye terminaler, er å kreve at brukeren tar med seg kortet før hun taster koden. Kortet er altså tilbake i hånden til brukeren før betalingen er gjennomført.

Teoretisk skal det være sikrere med chip, men det er forskjell på sikkerhet i teori og praksis. Hvis folk langt oftere glemmer igjen kortet sitt hele tiden er man like langt. Jeg tviler dessuten på at det nye kortterminaldesignet ble testet i realistiske omgivelser før utrulling. I rolige omgivelser i testlaboratoriet var det sikkert ingen som glemte igjen kortet. I støyende og stressende omgivelser der brukeren har det travelt er situasjonen en helt annen.

Har du eksempler på andre hverdagsting som burde ha vært designet for kognitivt utviklingshemmede, altså helt vanlige folk i stressede situasjoner?

Jeg sykler for det meste og føler meg ikke alltid like trygg på Oslos geografi og rutenett. Og jeg er ikke den eneste. Jeg ser stadig flere som meg, med retningssans som en mygg i motvind. Vi står nølende både inne på og utenfor T-banestasjonene, usikre på hvilken perrong og nedgang vi skal velge.

I mange tilfeller aner jeg ikke om stasjonen jeg skal til ligger øst eller vest for stasjonen jeg er på, noe jeg må vite for å beslutte hvilken side av perrongen jeg skal velge. Jeg trenger rutekartet for å avgjøre dette, men det befinner seg nede på perrongen.

I andre tilfeller aner jeg ikke om stasjonen jeg skal til kan nås fra denne stasjonen eller om jeg må bytte bane. Noen ganger aner jeg ikke engang hvilken stasjon jeg er på. Selv når jeg finner det ut er det ikke lett å lokalisere denne blant hundre andre stasjoner på rutekartet.

Løsningen er bedre informasjon før jeg går ned på stasjonen. I en enkel håndvending kan rutekartet forbedres og plasseres på strategiske steder slik at mange av utfordringene for oss reisende forsvinner.

Jeg ønsker meg et skreddersydd rutekart for hver nedgang på hver stasjon som viser hvilken stasjon jeg er på nå, som viser hvilken retning T-banen går på denne nedgangen/perrongen og som viser hvilke stasjoner jeg når fra denne nedgagnen/perrongen. Eksemplene under viser hva jeg og de reisende trenger.