Må webredaktøren bli en webdiktator for å stoppe publisering av uinteressant innhold? Foto: Flickr by mpldesign

I følge Gerry McGovern bør vi kutte kraftig ned på antall sider
som publiseres på et nettsted fordi kun et fåtall faktisk blir lest. Uinteressant innhold gjør det vanskelig for brukerne å finne det de trenger. Webredaktører som har forstått dette må være strenge. Å bestemme hva som skal få plass en webside for en stor organisasjon er som å pakke til langtur i en litt for liten koffert. Det er ikke plass til alt.

Avslag og sletting kan føles urettferdig for flittige innholdsprodusenter som ikke får sine publiseringsønsker oppfylt. Det er likevel strengt nødvendig. Litt til og litt til blir ganske mye til sammen. Selv etter en grundig opprydning er fort gjort å komme i en ny kaossituasjon der det blir vanskelig å finne frem og umulig å holde kontrollen.

10 gode grunner til å gi avslag
1. Informasjonen er ikke beregnet for noen av målgruppene
2. Informasjonen hjelper ikke målgruppene å ta beslutninger eller å nå sine mål
3. Kvaliteten på teksten er ikke god nok (følger ikke retningslinjene)
4. Teksten er for lang
5. Informasjonen finnes allerede på et annet sted i strukturen
6. Erfaringstall viser at denne typen informasjon ikke blir lest
7. Den nye informasjonen vil bryte med logikken og prinsippene for hvordan forsiden spesielt og websiden generelt er bygget opp. (f.eks. vi skal ikke ha bannerannonser)
8. Informasjonen er konfidensiell
9. Informasjonen er gått ut på dato
10. Den totale mengden informasjon på websiden må holdes nede, vi kan ikke få plass til alt.

En webredaktør må med andre ord tørre å si nei til innhold. Som interaksjonsdesignere er vi også med å påvirke den totale informasjonsmengden gjennom kartlegging og informasjonsstrukturering. Kanskje det vi trenger egentlig er webdiktatorer?

Vil du dele din erfaring eller synspunkter?  Skriv gjerne en kommentar.

Flere artikler fra brukskvalitet.no
5 tips for brukertesting av innhold
Slik skaper du en god brukeropplevelse
Redd miljøet med bedre informasjonsdesign

Relevante lenker
Work accessibility into your content strategy (26.05.2010)
Hata information. Att skriva för webben är att skriva för effekt. (26.05.2010)
What is the Long Neck and why should you care? (26.05.2010)

Vil du gå opp eller ned? Dette er
informasjonsdesign a la Extra Joker Nord.

I vinter har det vært store problemer med luftkvaliteten i Bergen sentrum. Kompiskjøring, annenhverdagkjøring og bedre innfartsparkering har vært prøvd ut for å bedre situasjonen. Et tiltak som trolig ville fått flere i Bergensområdet til å reise kollektivt er rett og slett å gjøre det lettere å finne ut når bussene går.

Østlendinger som er irritert på at sanntidssystemet er ute av drift  eller trøndere som strever med å regne ut hvor lenge der er til bussen kommer skulle bare visst hva slags bussruter folk på vestlandet må stri med.

Motivert for å reise kollektivt
En utenbys kar var nylig i Bergen i forbindelse med et forskningsprosjekt. Han skulle besøke flere skoler i Bergen og omegn, deriblant en skole på Osterøy. Han ville gjerne reise kollektivt og hans verter i Bergen gjorde helhjertede forsøk  for å hjelpe mannen å tolke de lokale bussrutene.

Konklusjonen ble
1.   Du må ha detaljert lokalkunnskap for i det hele tatt å ha en sjangs
2.   Du må ikke ha dysleksi, konsentrasjonsvansker eller være morgentrøtt
3.   Du må ha et intenst ønske om å ta buss og finne ut når denne går

Informasjonsdesign a la Extra Joker Nord
Piler opp og ned, innramming, kursiv, understreking og fargelegging er bare noen av virkemidlene som er brukt i disse bussrutene.  Selv med pågangsmot og høy motivasjon er det vanskelig å lese bussruten for linjen 390/900. Klarer du å finne ut hvordan du kommer deg fra Nesttun til Hatland ungdomsskole innen kl 09.30?

Se pdf-versjon av bussruten her.

Legg merke til fotnotene
Fotnotene i disse ruteheftene er et kapittel for seg. Her tas nesten hele alfabetet i bruk. Rute 380 Bergen – Lonevåg – Tyssebotn inneholder også rutetider for Hatland ungdomsskole. Følgende fotnoter og tilleggsopplysninger er hentet fra denne ruten:

 X = Berre når det er reisande dit. a) Korresp. b) Skuledagar 3 min. seinare. e) Går etter førehandstinging tlf. 56 39 38 42 E) Ekspressbuss for reisande til Osterøy. g) Snur v/ungdomsskulen.

Løsningsforslag
Bedre informasjondesign vil gjøre det lettere å ta buss i Bergen og omegn. Følgende kan gjøre bussrutene mer leselige

• Gi rutene forståelige navn
• Ikke dekk over det faktum at det finnes få avganger ved å plassere mange ruter på samme side i ruteheftet
• Ikke si for mye på en gang
• Lag egne ruter for ferier og skolefri
• Ikke gi publikum i oppgave å regne ut når bussen går fra deres stoppested
• Forklar hvor man evt må bytte buss og hvor lang ventetiden er
• Kutt ned på bruken av fotnoter
• Kutt ned på bruken av ulike “grafiske” elementer
• Gjør bussrutene mest mulig forutsigbare

Med andre ord, det beste vil være å gjøre slik Haakon Halvorsen foreslår i en kommentar til denne bloggposten: ” kast den og lag den på nytt fra bunnen av. Den er ikke til å redde slik den ser ut nå.”  I Bergen har gatekunstnere derfor tatt saken i egne hender.

Følgende vil også være til stor hjelp for passasjerene

• Gi alle busstopp et navn
• Heng opp et skilt på hvert busstopp som forteller hva det heter
• Heng opp en ruteplan på busstoppet som forteller når bussen går fra dette stoppet
• Annonser holdeplasser automatisk

Jeg håper disse tipsene kan være til hjelp ved neste revisjon av bussrutene. Hyppigere avganger  og oppgradering av søkemuligheten på Tide.no er andre tiltak som kan vurderes for å få flere til å reise kollektivt og dermed gjøre luftkvaliteten i Bergen bedre. Har du andre informasjonsfaglige forslag? Skriv gjerne en kommentar til artikkelen.

Relaterte lenker
Rotete rutetabeller i Trondheim
Bussomveltning like om svingen (i Trondheim)
Hvilken nedgang skal jeg velge? (om t-baneskilting i Oslo)
Flere morsomme bussruter fra Tide
Spille Extra Joker Nord
Bussruteparodien Ventetid (legg merke til fotnotene i stor versjon )

Start en  grasrotaksjon
Via en kollega har jeg en oppfordring til dere som bor i Bergen; Start en grasrotaksjon som går ut på å navngi alle busstopp uten navn og henge opp navneskilt på disse. Det burde være et overkommelig sted å begynne. Noen som tar utfordringen? Jeg skal med glede legge ut lenker til bilder av nye busstoppnavneskilt.
Tusen takk til venner i Bergen for inspirasjon og innspill til denne bloggposten.

Følg meg på Twitter på @elitatt

Nettavisene flommer over av trender og spådommer for året som kommer. De skriver om økonomi, miljø, kjendiser, interiør og mote.  Noen slår til og andre bommer. Her presenteres mine spådommer for fagområdet brukskvalitet i 2010.

1.    Generelt bedre brukskvalitet
Folk flest finner seg ikke i hva som helst lenger. De har sett brukervennlige websider og programvare før og skjønner at ikke at som har med data å gjøre må være komplett ubegripelig. De vil i beste fall protestere og i verste fall bare forsvinne lydløst over til en konkurrent hvis noe ikke er bra nok. Dette gjør at seriøse aktører ikke våger å la være å gjøre noe med brukskvaliteten på websidene eller programvaren sin.

2.    Større etterspørsel etter UX-kompetanse
På slutten av 2009 kom det flere stillingsannonser innen UX/ usability enn på lenge. Både Steria, Tarantell og Netlife er/ var på jakt etter nye folk som kan faget. Det er til og med mulig å få seg jobb innen brukervennlighet i Kristiansand. Dette er et tydelig tegn på at etterspørselen er på vei opp og at flere krefter trengs i 2010.

Oppdatering 22.02.2010
Octaga, Colour Line ,Finn.no med flere har søkt etter brukervennlighetskompetanse i årets to første måneder.

3.    Økt modenhet for usability
Usabilityguruen Jacob Nielsen skrev for flere år siden to artikler om organisasjoners modenhet når det gjelder usability. Vi ser tydelig at mange organisasjoner og bedrifter er i ferd med å forstå hva som skal til. Flere har nå egne interaksjonsdesignere eller HCI-folk som baner vei. Modenheten vil derfor fortsette å øke.

4.    Krav til helhetlig brukeropplevelse gir større grad av tverrfaglighet
I fagmiljøet har blikket i lengre tid vært rettet mot helhetlige brukeropplevelser som går langt ut over det å bestemme hvor knappen skal stå. Men helhetlige brukeropplevelser gjør at vi fort dumper borti domene til andre kunnskapsrike fagspesialister som også må involveres når det gjelder å utforme løsninger og gi svar på kompliserte problemstillinger. Det kan være IT-sikkerhetsspesialister, ITIL-folk eller Business Intelligence rådgivere. Sammen skal vi i året som kommer finne enda smartere og mer helhetlige løsninger.

5.    Design tar høyde for samfunnsansvar
Design vi leverer i 2010 vil i større grad gjenspeile det samfunnsansvaret vi har. Her snakker vi om krav, men også høyere bevissthet rundt temaer som universell utforming, grønn it og bærekraftighet.

Oppdatering 22.02.2010
Raskt nedbrytbart plastikkmateriale  er under utvikling
Bloggpost om hvordan informasjonsdesign kan redde miljøet får høye lesertall og mange kommentarer

6.    Alle snobber ned
Finanskrisen har satt sine spor. Kundene krever mindre snobbete løsninger og ser seg ikke blind på fancy (men unyttig) funksjonalitet .  ”Det enkle er ofte det beste” er et uttrykk som ikke går av moten i dette året.

Oppdatering 04.01.2010
Året begynner bra med følgende tweet fra @runegri “I just started the new year by removing some unnecessary features. Feels good!9:27 AM Jan 4th from TweetDeck”

7.    Useit.com får nytt design
Jacob Nielsen skjønner at alle har skjønt at det urgamle designet på useit.com ikke duger lenger. Han kryper til korset og lar noen superflinke designere lage ny side til ham. Den nye siden vil inneholde elementer fra sosiale medier.

Oppdatering 22.02.2010
Ingen tegn til redesign foreløpig.

Tusen takk til alle dere som har fulgt oss på brukskvalitet.no i 2009!
Hva tror du det nye året vil bringe?

Foto: Flickr by: AmmarQ8.com

En stappfull markedsplass – som flokkdyr forstår vi at dette er attraktivt fordi mange andre mennesker er der. Blide av Sanctu, Flickr.com, CC-lisens

Så hva har dette med brukskvalitet å gjøre? Det ligger i vår natur som flokkdyr å følge andre. Dersom ditt nettsted viser at det finnes liv der, blir vi tryggere på det vi gjør. Om du selger noe, vil jeg vite hva andre har kjøpt. Se bare her på Amazon.com:

På amazon er det mye tegn til liv. Produktsidene handler mye om andre ting som folk kjøper og hva andre mener om produktet.

Gode gamle tuben kan brukes som eksempel på alt. Her ser vi hvordan forsiden i stor grad handler om hva andre ser på akkurat nå. Det er viktig å vite at andre bruker det, og for å føle tilhørighet vil vi gjerne oppleve det samme som andre.

Et norsk eksempel hvor man må lete litt for å finne liv er nettbutikken komplett.no. Det finnes kundeanbefalinger, produktomtaler og rating av produktene men størsteparten av forsiden er tom for liv. Er det noen hjemme?

Er det noe liv her? Det er ikke godt å vite.

Om man ikke kjenner nettstedet og vareutvalget er det vanskelig å vite om det er populært. Og det er viktig å være populær, ettersom vi alltid hermer etter andre. Vi handler der andre handler, vi kjøper til og med  samme varer. Om du har mange kunder, så skriv gjerne det. Det viser meg at her er jeg ikke alene om å handle. At andre har gjort det samme gjør meg trygg på at jeg ikke blir lurt, at prisene er greie og at varene holder det de lover.

Joda – Komplett.no har mye tegn til liv men det er ikke gitt en god plassering. De kunne med fordel vist bedre frem hvor populære de er for å fjerne tvil hos skeptiske nye kunder.

En variant av tegn til liv er det jeg kaller suksesshistorier. En god læremester fortalte meg om dette fenomenet mens vi jobbet med internasjonale nettsider for kjøp og salg. Eksempelet han brukte var Shaadi.com – Et av de største nettsidene for å finne en partner å gifte seg med i India. Se bare her:

Shaadi.com bruker mye plass på å vise deg sine suksesshistorier. De oppfordrer brukerne til å sende inn sine suksesshistorier fordi de vet hvor viktig det er å vise at dette er stedet andre folk bruker for å treffe en ektefelle.

Men det beste eksempelet jeg har funnet er Svensk-norske Møteplassen. Der kombineres suksesshistorier med bilder av faktiske medlemmer. Dette gir en fin kombinasjon som viser at det finnes yrende liv der.

Selv den mest minimalistiske GUI trenger tegn til liv. Har du lagt merke til Google suggest som foreslår søkekriterier? De er satt sammen av søkebegreper som andre skriver. Å vite hva andre søker etter gjør det enkelt å formulere sine søk og det gir trygghet å vite hva andre søker etter:

Ja DET skulle du likt å vite det tenker jeg

(Som vanlig) mangler jeg empirisk grunnlag for mine påstander men det er all grunn til å tro at tegn til liv, eller mangel på liv påvirker vår trygghet når vi søker informasjon eller kjøper varer fra ditt nettsted. Som flokkdyr søker vi dit andre folk er, gjør det de gjør og begjærer samme ting som de har.  Hvordan fremstår ditt nettsted for brukerne? Tomt, eller fullt av liv?

Her er et lite utdrag av det jeg har sett:

• Kunder stapper kortet inn der kvitteringen skal komme ut, fordi det var der chipleseren var på den forrige terminalen de brukte.
• De stikker kortet inn feil vei fordi korthologrammet og chipen har samme form, omtrent samme størrelse og nesten samme farge.
• De stikker kortet inn med chipen pekende fra seg når de egentlig skal stikke den mot seg (eller motsatt).
• De følger anvisningen på skjermen om å dra kort når de egentlig må bruke chip.
• De glemmer kortet i kortleseren fordi kortet som står på høykant ser nesten usynlig ut fra kundens synsvinkel.
• De leter og leter, men finner ikke kortleseren på betalingsterminalen.
• På restauranter taster de koden der totalbeløpet (regningen pluss tipsen) skal tastes inn.
• Plastikkskyggen som skal forhindre at uvedkommende snapper opp pin-koden er så liten at kunder med helt normale pølsefingre ikke treffer de rette tastene.
• Plastikkskyggen er så effektiv at kunden ikke ser hvilke knapper hun taster.
• De glemmer å taste koden eller de glemmer å kaste ”klar”.
• De taster avbryt i stedet for klar fordi knappene ikke har noen konsistent plassering mellom ulike betalingsterminaler.

Det er også interessant å se på butikkeiernes iherdige strategier for å forhindre at trege kunder skaper betalingskluss og kø:

• De limer piler og forklaringer på betalingsterminalene for å vise hvor chipleseren og magnetstripeleseren er fordi de er så godt gjemt at ingen finner dem.
• De klistrer på tekstforklaringer og figurer i alle mulige varianter om hvilken vei kortet skal være eller dras fordi forklaringene som finnes ikke er gode nok (de er ikke redd for å bruke utropstegn).

Feilen er ikke hos kunden. I liten grad også hos butikkeieren (selv om de ofte har et ansvar når de velger leverandør). Feilen ligger hos banknæringen, men først og fremst hos leverandøren av betalingsterminaler.

• Alle betalingsterminalmodeller fungerer ulikt. Til og med innen samme leverandør har forskjellige modeller ulik virkemåte. På den ene skal kortet stikkes inn fra oversiden, på den andre skal kortet inn nedenfra.
• Tre typer (godt gjemte) kortinnstikk; fra overkant, nedenifra og fra oversiden. Det varierer selvfølgelig om chipen skal opp eller ned, fra deg eller mot deg.
• Utallige typer magnetstripelesere; på oversiden, venstresiden og høyresiden. Det varierer selvfølgelig om magnetstripen skal mot høyre eller venstre.
• Utallige konfigurasjoner av tallayout uten konsistent fargebruk.
• Opptil fire sprekker som ser ut som kortinnstikk (bare et er rett).
• Ingen/dårlige/usynlige forklaringer om hvilken vei kortet skal.

Det finnes heldigvis løsninger, noen enkle og noen utfordrende (for leverandørene):

• Gå sammen om en standard betalingsmåte, for eksempel kort inn ovenfra med chipen ut.
• Fjern alle andre sprekker som feilaktig ligner på kortinnstikk fra oversiden.
• Lag et standard talltastatur med konsekvent plassering av tall og OK/Avbryt knapper.
• Gjør tastene og skjermingen store nok for pølsefingre.
• Fjern eller flytt hologrammet på bankkortet – det ligner for mye på chipen.
• Gi lydtilbakemelding om du stikker eller drar kortet feil vei.
• Bruk lys eller tydelig fargemerking viser vei til kortinnstikk.
• Ikke vis beskjeden dra kort på displayet når kunden egentlig skal bruke chip.

Ikke la ingeniørene bestemme designet – få en god produktdesigner til å lage betalingsterminaler med affordances eller form factor som gjør at kunden ikke kan stikke kortet inn feil vei eller gjøre noen av de andre unødvendige feilene som jeg har beskrevet over.

Har dere noen interessante observasjoner? Har dere noen artige eksempler på butikkeiere som har ”fikset” betalingsterminalen? Har dere noen andre forslag til løsninger? Bruk kommentarfeltet under eller send meg bilder på e-post så skal jeg legge de ut her.

• Druknet i bunnen av lange priolister
• Bortgjemt i spesifikasjoner
• Tegnet i avviste skisser
• Bakerst i produktkøen i scrumprosjekter
• Ofret på budsjettinnstrammingens alter
• Sortert bort i personalkabalen
• Forrådt av sine nærmeste
• Omorganisert bort i avdelingspuslespillet
• Kjedet til døde av teknologer
• Fremmedgjort av ufleksible rammeverk
• Ansvarsfraskrevet
• Utstøtt av teknologivalg
• Misforstått av målgruppen
• Forvitret av manglende oppfølging
• Mobbet ut av prosjektet
• Strandet på en øde øy (outsourcet!)
• Malt på til slutt og flasset av
• Utslitt av å forsøke å gjøre alle til lags
• Standardisert ned til et ubrukelig minste felles multiplum
• Latterliggjort som unyttig
• Umyndiggjort av dyr teknologi
• For sent ute
• Trumfet av tekniske vanskeligheter
• Kidnappet av konkurrentene
• Skrevet i teorier men ikke gjennomført i praksis
• Skviset sammen av tidspress
• Argumentert i senk av $
• Snakket bort i supperåd
• Ødelagt av amatører
• Forkastet som ikke målbar

En god brukeropplevelse er tilpasset målgruppens behov. Den er konsistent, veltalende, har vennlig og omtenksom oppførsel, er vakker, velregissert og nøye planlagt. Det gjør seg ikke selv. Gitt at et prosjekt ønsker å prioritere brukeropplevelse må det tas grep og navngitte personer i prosjektet må planlegge det, utføre det og måle det. Ellers forblir de bortgjemt.

1. Ikke lenke til andre nettsteder
Dette grusomme stuntet gjøres av mange nettaviser. Når de lenker til andre nettsteder er det sine egne datterselskaper. Årsaken er at de ikke vil lenke til sine konkurrenter, men resultatet er ondskapsfullt – som BBC kan fortelle, er det å lenke til andre nettsteder noe av det brukerne deres setter mest pris på. ”You are what you share”, sa Joshua Porter. Så til alle nettaviser som ikke lenker til kilder: Hvis ikke deler noen ting, så er du….?

2. Levere halve artikler på RSS
Nettsteder som kun leverer overskrift og lokketekst i sin RSS-feed er onde. De vil ha deg til å klikke inn til nettsidene hvor de kan få vist frem reklamebanners, og friste deg med andre lenker. Når jeg skal anbefale gode feeds til mine venner nevner jeg bare de som gir meg hele artikkelen.

3. La være å gjøre ting enklere fordi du vil tape sidevisninger
Sidevisninger var det samme som penger i gamle dager, før bannerfesten ble avlyst. Men de som overlever i lengden er de som utvikler seg og blir mer brukervennlige. Et godt eksempel er alle diskusjonene om bildevisning på et større norsk rubrikknettsted (min tidligere arbeidsgiver). Å gjøre bildevisningen bedre med enkel lightboxteknikk var et stort tema ettersom det ville kannibalisere antallet sidevisninger men det burde ikke være noe tema i det hele tatt dersom det gjør bruken av sidene enklere.
Et annet eksempel er Tyske bilbladet Auto Motor und Sport sitt bildegalleri hvor hvert 10. bilde laster hele siden på nytt (og dermed refresher bannerne) istedenfor å hoppe sømløst gjennom alle bildene.

4. Banners midt i innholdet
Tydelig visuell gruppering av informasjonselementer på websider er en av de mest grunnleggende teknikker for å skape god oversikt og lesbarhet. Men ondskapen bobler frem og vil plassere reklamebanner midt i artikler, midt i menyer (vg.no osv.) For å lure deg til å klikke på dem. Men det går på bekostning av visuell støy, og kostnaden er betydelig. Det å skape uro på siden gjør at vi ikke klarer å fokusere blikket og vi blir slitne av å lese, og leser færre artikler som igjen fører til… ja du kan selv resonnere videre.

5. Lokkeoverskrifter
Overskrifter som mangler en vesentlig del av informasjonen gjør at du bare MÅ klikke. Og selvsagt er historien langt fra så spennende som du kanskje trodde. Men du klikket, og ondskapen har nok en gang gitt flere sidevisninger ved å rope ulv. En god løsning er å fylle overskriftene med mest mulig informasjon, da leser vi faktisk mer, se eksempler fra BBC hos vår venn Jakob. Dessuten lar vi oss bare lure når noen roper ulv første gangen.

6. Skjule vesentlig informasjon
Dersom jeg googler spesifikke firmanavn på jakt etter et firma sin hjemmeside får jeg som regel 2-3 sider med treff i ulike nettkataloger. Disse utgjør en ikke ubetydelig del av ondskapen på internett i 2009. Forretningsmodellene er ofte like onde som de er enkle – skjule vesentlig informasjon som for eksempel adressen til hjemmesiden slik at annonsørene må kjøpe pluss/gull/super/turbo-oppføring og dermed gi kroner i kassa. Men mellomledd er og blir mellomledd og vi brukere forstår forskjellen. Google er nødvendig, men de klassiske nettkatalogene gir ingen verdi ved å skjule informasjon.

Løsningen er bærekraftig design
En løsning er ikke bærekraftig dersom du må ty til sleipe triks for å få folk til å klikke på noe de ikke trenger. Det er helt greit å selge ting, reklamere osv men det må skje på brukerens premisser. Når kommersielle websider ikke baserer seg på hurtige gevinster men i stedet for gjør det de kan for å støtte folks behov vil brukerne bli takknemlige. De vil huske deg, anbefale deg og spre ditt gode rykte for deg, helt gratis. Da vil du tjene penger på en bærekraftig måte.

Som et rekrutteringstiltak for å få opp andelen jenter på IT-studier i Trondheim, arrangerte Jenter og Data ved prosjektleder Nina Kotte, NTNU, en IT-camp i Trondheim hvor 50 jenter fra videregåendeskoler rundt omkring i landet ble invitert. Jeg, professor Dag Svanæs og student Lars K. Flem arrangerte øvelsen.

Siden iPhone fortsatt er rimelig hot blandt unge mennesker i dag, baserte vi oss på den som basis for prototypen som ble bruk. Vi skrev ut 50 bilder av en iPhone, monterte de på capafix (en 5 mm tykk pappplate med lim for montering av bilder), og skar ut formen til en iPhone ved hjelp av en skarp tapetkniv. Det resulterte i 50 papptelefoner som i form og tykkelse ikke ligner så aller verst på den “ekte” saken. I tillegg skar vi til post-it lapper slik at de passet rimelig nøyaktig inn på skjermen til en papirtelefonen, heretter kalt pappPhone.

Hver av deltakerne fikk utdelt en pappPhone, en bunke tilpassede post-it-notes, og en blyant. Så ble de instruert til å dra ned til Trondheim Torg (et kjøpesenter midt i Trondheim sentrum) perfekt for shoppeglade unge damer. Her ble instruert til å lage et mobilt system som skulle forbedre shoppingopplevelsen deres ved hjelp av pappPhonen og. De fikk oppgitt at iPhonen hadde GPS (som for anledningen også fungerte innendørs), Bluetooth og RFID-leser.

I kjøpesenteret gikk elevene rundt (med fotograf Kai T. Dragland på slep) og “brainstormet” seg frem til nyttige (og unyttige) funksjoner på telefonen ved hjelp av pappPhonen som prototyp. Mange gikk rundt på egen hånd fra butikk til butikk og brukte pappPhonen til å komme på ideer, noen intervjuet butikkpersonalet, andre snakket med kunder.

Elevene trakk seg deretter tilbake til flere grupperom der de fikk beskjed om å lage en poster der de presenterte den beste av ideene de kom frem til.

Det kom frem flere gode ideer under posterfremvisningen:

Trendråd: Flere av gruppene kom frem til applikasjoner som hjelper deg med å finne frem klesplagg som passer deg i forhold til dine vitale mål, øyefarge, hårfarge. Noen baserte seg på trendråd basert på informasjon som du selv oppgir. Andre og mer avanserte varianter kan du gjøre en “virtuell” prøving av klærne uten å ta det på; du tar bare bilde av klesplagget på kleshegeren, så lager applikasjonen et bilde av deg med klesplagget på slik at du ser hvordan det kommer til å ta seg ut.

Karttjeneste: Telefonen tilbyr en innendørs karttjeneste som for eksempel hjelper deg med å finne veien og menyen til restauranter i kjøpesenteret

Kølapp: På telefonen kan du trekke kølapp til apoteket på mobiltelefonen mens du fortsatt shopper i en annen butikk.  Underveis i shoppingen får du se hvilket kølappnummer som ekspederes på apoteket, slik at du kan gjøre andre innkjøp i mellomtiden. Alarmen går når ditt klølappnummer nærmer seg og du må løpe til apoteket (se detaljert poster ved å trykke på bildet under).

Budsjetthjelp: Hold styr med hvor mye du shopper for. Systemet kommuniserer med kassasystemene og holder styr med hvor mye du har shoppet for og hvor mye du har igjen på budsjettet. Du får klar beskjed når du har oversteget budsjettet.

Til slutt gjennomførte elevene selv en kåring av beste poster og beste detalj i posteren. Vinnerne (dødt løp) ble en av trendrådløsningene samt det mobile kølappsystemet. På en halv dag lærte altså 50 unge mennesker seg kunsten å prototype gode designløsninger.