Brukskvalitet

Under Yggdrasil 2009 møttes fagfolk fra næringsliv/forvaltning og representanter fra utdanningsinstitusjonene for sammen å finne ut hva som bør kreves av morgendagens interaksjonsdesignere, informasjonsarkitekter og brukervennlighetseksperter. Sammen fant vi ut hvilke egenskaper den perfekte interaksjonsdesigner bør besitte.

Bakgrunnen for workshopen

Det er i dag en rekke forskjellige utdanningsinstitusjoner i Norge som gir utdannelser innen disse områdene. Det er viktig at disse utdannelsene til enhver tid er målrettet i forhold til det konkrete behov for kompetanse som finnes i norsk næringsliv og forvaltning. For å kunne gjøre utdannelsene oppdaterte og relevante, så er det nødvendig med kontinuerlig tilbakemelding på studietilbudene fra studentenes framtidige arbeidsgivere. Dag Svanæs og Ole Andreas Alsos inviterte derfor erfarne personer fra næringsliv og forvaltning til å gi sine anbefalinger om hva norske utdanningsinstitusjoner bør undervise sine studenter i framtiden. Til å lytte ble sentrale undervisere fra norske utdanningsinstitusjoner invitert.

Et av flere viktige bidrag som kom frem i denne debatten var egenskapene til den perfekte interaksjonsdesigner, informasjonsarkitekt og brukervennlighetsekspert.

Med bidrag fra blant annet Thor Fredrik Eie og Jostein Magnussen (Netlife Research) (se bildet øverst) beskrev workshopdeltakerne den perfekte kollega slik:

• De brenner for brukervennlighet: De har et stort bankende hjerte for brukervennlighet og et høyt nivå av usabilityhormon i kroppen. Det er en egenskap som kan være vanskelig å lære, men likevel svært viktig for en interaksjonsdesigner.
• De kan tegne: Den perfekte kollega behersker kunsten å skisse på papir. De tør å bruke penn, og tør å skrible litt på arket for å utforske løsninger. De trenger ikke være noen picasso (det trenger ikke være pent) men det er viktig å være trygg med penn og papir. Interaksjonsdesign er et håndverk og en interaksjonsdesigner må ha det i fingrene.
• De kan blogge: En interaksjonsdesigner bør vite hva en publiseringsløsning er. De må ha kjennskap til det som fines av kommersielle verktøy som brukes av norske bedrifter (for eksempel WordPress, EPIserver). Det er også en fordel å ha sett baksiden av et publiseringssystem.
• De kan presentere: De har holdt presentasjoner og er komfortabel med snakke foran folk. De er flinke å få fram et budskap (som konsulent gjør du det hele dagen) og powerpoint er deres beste venn.
• De kan konseptutvikling: De forstår viktigheten av prototyping og konseptutvikling. De har laget noe som har vært testet.
• De kan brukeranalyse: Knut Rolland (Avenir) mener at de må ha en stor verktøykasse med et bredt spekter av metoder for å innhente kunnskap om brukerne og deres behov, samt foretningsprosessene i organisasjonen . Det gjelder ikke bare klassiske metoder som brukertester og intervju, men de har vært ute å gjort observasjoner og etnografiske studier. De forstår også hva de ulike metodene ikke fanger, deres styrker og svakheter.
• De kan planlegge og kjøre brukertester: De kjenner brukertestingsmetoden i detalj og har vært med å planlegge, gjennomføre og analysere brukertester.
• De kan grunnleggende programmering: De kan grunnleggende HTML, CSS og Flash. De trenger ikke være noen topprogrammerer, men må kunne se på kode som noe mer meningsfullt enn en tilfeldig samling tegn og mellomrom.
• De er kreative: De er meget kreative – innen de rammer som prosjektet, teknologien eller organisasjonen setter.
• De har erfaring fra næringslivet: De har vært ute i den virkelige verden og har blitt “skitten på fingrene” gjennom sommerjobber eller ”internships” ute i bedrifter. Masteroppgaver og tilsvarende er forankret i reelle prosjekter – ikke dype, smale og teoretiske tema.
• De kan samarbeide: Ram Yoga (Steria) mener at de må kunne samarbeide med alle i prosjektorganisasjonen, særlig med utviklere.
• De kan selge inn brukervennlighet: Interaksjonsdesignere må være flinke til å synliggjøre sitt eget behov. Bjørn Tennøe (Fast) trekker frem viktigheten av å kunne selge seg selv. Han peker på at den norske industrien i stor grad produserer råstoff og er ikke trent til å kjøpe designekspertise. Industrien trenger utdanning i hvorfor de trenger interasjonsdesignere og hvordan de kan bruke dem. Ram Yoga (Steria) mener at interaksjonsdesignere må tenne en brukervennlighetsgnist hos utviklerne – de må evangelisere fagområdet. Dessuten må interaksjonsdesign komme som en naturlig del av utviklernes utdannelse.
• De har spisskompetanse på brukervennlighet: Gautam Ghosh (Skatteetaten) peker på at interaksjonsdesignere må være “spisse”. De oppfattes ofte som generalister som kan brukes over alt. Det kan fort undergrave deres stilling og deres entusiasme når de ikke får brukt deres kompetanse annet enn når det er rom for det. Det er alltid rom i starten av et prosjekt, så fjernes behovet på grunn av ressursmangler. Det kan være frustrerende for mange og de gir opp å sloss. Gautam ønsker seg sterkere profesjonalisering og sterkere synliggjøring av kunnskapen
• De er generalister: Knut Rolland mener på en annen side at de må ikke være for smale, da graver man sin egen grav. Man må være generalister. Trude Hole (Bouvet) peker på at industrien ansetter generalister, de vil ha ”poteter” som kan brukes til alt og tør ikke ansette ”spesialverktøy” som interaksjonsdesignere.
• De er ikke redd for teknologi: Knut Rolland mener at mange er redd for å ta i teknologi. Det skaper et kunstig skille; interaksjonsdesigneren overleverer sitt arbeid til utvikleren  og sier ”vær så god, nå kan du starte kodingen”, for deretter å nekte all nærkontakt med utvikleren og teknologien.

Men sukk - å ha en slik interaksjonsdesigner med på laget vil være en drøm for de fleste organisasjoner og bedrifter. Dessverre finnes det alt for få slike personer. Høyskoler og universiteter bør derfor ta disse ønskene inn over seg når de planlegger studieløp.