Brukskvalitet

I dag kom nyheten jeg forutså og ventet på. NRKs radiosendinger melder om en mangedobling i antall gjenglemte bankkort. Hovedårsaken til den kraftige økningen er at nye kort er utstyrt med en chip og at brukeren må sette i fra seg kortet i en sprekk i kortkortterminalen før man taster kode.

Jeg er ikke overrasket. I stressede og støyende situasjoner blir vår evne til å få med oss det som skjer rundt oss sterkt redusert. Faren for å glemme igjen ting mangedobles. Når det nye kort- og kortterminaldesignet krever at brukeren setter fra seg kortet i butikken, ber man nærmest om at det skal bli glemt igjen. Derfor må vi for slike brukssituasjoner designe som om vi var glemske, nærmest kognitivt utviklingshemmede.

Parkeringsautomatene i Trondheim er allerede designet for glemske folk. Med kuppelformet ”tak” er det umulig å legge igjen bilnøkler, mobiltelefon eller lommebok oppå automaten. Dessuten, bruker man kort som betalingsmiddel så stikker man inn og tar ut kortet FØR man velter parkeringslengde. Sjansen for gjenglemt kort eller nøkler er sterkt redusert.

De “gamle” kortterminaler der man drar kortet gjennom en kortleser er nesten designet for kognitivt utviklingshemmede. Bortsett fra at det finnes 4 mulige kombinasjoner man kan dra kortet gjennom leseren på, noe som svært ofte skaper små feilsituasjoner, så er risikoen for å glemme igjen kortet ganske liten fordi designet nærmest krever at brukeren drar med seg kortet.

IKEA forteller at de løste problemet med de nye betalingsterminalene med et lydsignal når kortet hadde stått for lenge i kortleseren. Det førte til litt nedgang i antall gjenglemte kort. Men kilden til problemet er fortsatt ikke borte: brukeren setter fra seg kortet og løper i fra det.

Med stor fare for å komme med en løsning som ikke er teknisk gjennomførbar: En løsning som kan redusere antall gjenglemte kort og som ikke krever nye kort eller nye terminaler, er å kreve at brukeren tar med seg kortet før hun taster koden. Kortet er altså tilbake i hånden til brukeren før betalingen er gjennomført.

Teoretisk skal det være sikrere med chip, men det er forskjell på sikkerhet i teori og praksis. Hvis folk langt oftere glemmer igjen kortet sitt hele tiden er man like langt. Jeg tviler dessuten på at det nye kortterminaldesignet ble testet i realistiske omgivelser før utrulling. I rolige omgivelser i testlaboratoriet var det sikkert ingen som glemte igjen kortet. I støyende og stressende omgivelser der brukeren har det travelt er situasjonen en helt annen.

Har du eksempler på andre hverdagsting som burde ha vært designet for kognitivt utviklingshemmede, altså helt vanlige folk i stressede situasjoner?