Brukskvalitet

Wenche Løseth

Wenche Løseth er lam og sitter i rullestol etter et hjerneslag. Hun har trent seg opp til å klare å snakke og hun har kontroll på venstre lillefinger. Med den styrer hun alt, både PC og bil. Hun innså at PC ville være et verktøy for at hun igjen kunne ta kontroll over livet sitt. Hun brukte PC for å vise alle at hun ikke hadde glemt alt hun hadde lært til tross for lammelsen. For å komme tilbake til livet etter opptrening og gjenoppta sitt yrkesliv kontaktet hun sin gamle arbeidsgiver. Hun opplevde at de ikke hadde plass og tid til å “ta seg av” en rullestolbruker. (Hun hadde ikke sagt opp eller blitt sagt opp)
Sjefen ville ikke møte henne når hun ville fortelle at hun kunne jobbe, ikke bli passet på. Å henvende seg til AETAT hjalp ikke – de var borte på kurs for de skulle bli NAV.

Hun fant til slutt et firma som ville ha henne men det var vanskelig å få hjelp av det offentlige til å tilrettelegge på arbeidsplassen. Hun fikk til slutt avslag. Til slutt fant en saksbehandler på oppfordring en paragraf som gjorde at hun kunne få hjelp til funksjonsassistanse fra hjelpemiddelsentralen slik at hun kan jobbe. Hun forstår at arbeidsgivere vegrer seg ettersom de blir pålagt ekstrautgifter av det offentlige. Det er ikke inkluderende arbeidsliv, konkluderer hun.

Livet mitt ble ikke snudd opp ned da hun ble lam – Jeg må bare leve det ut i fra en annen situasjon, sier hun.

Hun viser også bilder som viser hvordan hun takler utfordringer i hverdagen nå som hun ikke kan bevege seg. Bla. en “bladvender” som blar i blader og aviser. hun har også en programmerbar seng hvor hun kan bestemme hvordan senga skal snu henne til ulike sovestillinger ila. natten. PC’en styrer hun med en joystick med lillefingeren. Rullestolen har bla. ståfunksjon som gjør at hun kan være mye alene. Rullestolen er mine hender og føtter sier hun. Hun har også en reservestol, om det går en sikring i stolen kommer hun seg ikke på jobb så hun er avhengig av en reserve.

Hun klarer seg størstedelen av døgnet alene uten hjelp, pga alle hjelpemidlene som er tilpasset henne. Dessverre er det slik at tilgjengelighet i ordets rette forstand ikke er en selvfølge. Selv kulturhuset i hjemkommunen som ble bygget i 2007 mangler tilgang for rullestolbrukere. De “glemte” det helt enkelt. hun opplever at hjelpemidler blir tildelt etter et regelverk, ikke etter brukernes behov.

Wenche har gitt ut en bok: Tsunami i kroppen